Nylig skrev jeg om hvordan jeg ble inspirert av Garance Doré’s Post på New York City Ballet.
I forrige uke tok jeg en titt på IALS (Istituto Addestramento Lavoratori Dello Spettacolo) AKA The Fame School i Roma. Det var en rett opp katastrofe.
Jeg hadde abonnert på en nybegynner klasse. Det var tre andre kvinner i min klasse som så ut som ballerinas. Læreren, en eldre gentleman fra Øst-Europa, ropte raskt ut litt koreografi. Jeg ble overveldet innen seksti sekunder.
Jeg trodde jeg gjorde dette:
Men det var mye mer slik:
Ikke et godt utseende.
Læreren oppgav: “Du har aldri gjort ballett før.” Nei, det er derfor jeg tar en nybegynner klasse! De andre kvinnene hadde eksepsjonelle turnouts. Det var tydelig at de hadde erfaring. Det er tre forskjellige nivåer for nybegynner og jeg var i den første. Hva skjedde på?
Under en rutine måtte vi sette bena på Barre. Jeg er kort og beinet mitt kunne knapt nå det. Den eneste gangen læreren gikk over til meg, var da jeg sliter med å nå Barre. Han presset torso nærmere det, og jeg trodde kroppen min ville dele seg i to.
Når de tre damene startet pirouetting over gulvet, måtte jeg trekke over til siden.
Jeg følte meg veldig motet etter at den nitti minuttsklassen var over. Klart var jeg for kort og for gammel til å ta ballettleksjoner. Jeg gikk hjem (selvfølgelig begynte det å regne) i en funk.
Jeg snakket med min venn Courtney som studerte ballett som barn, og til denne dagen fortsatt gjør oppvarmingsøvelsene hun lærte. Hun fortalte meg ikke å gi opp og prøve en annen lærerklasse.
Jeg hadde allerede et månedlig pass, så hvorfor ikke? Jeg gjorde det, og det var en åpenbaring.
Læreren, en svelte italiensk mann som sikkert kunne løfte tre ganger kroppsvekten, introduserte seg og spurte meg om jeg forsto italiensk. Det var ti av oss i klassen, og det var co-ed. Han viste oss koreografien, kaller ut de forskjellige stillingene mens han trakk oppmerksomheten til håndbevegelsene hans. Som vi danset, ville han rette vårt skjema.
Han hadde to assistenter og de viste også trekk. Hvis en sekvens var for tøft for noen av oss i klassen, fortalte han oss til å nyte assistenter, jo mer avanserte dansere, og for å gjøre vårt beste, “tranquilla!”
Under min første leksjon, følte jeg klønete. I sin klasse, følte jeg grasiøs. Jeg satte stor pris på hvordan han ville gå over og vise oss hvor våre hender, føtter og / eller hodet må være. Når vi gjennomført et skritt godt, eller korrigert feil på våre egne, ville han si, “bravo / brava!”
På et tidspunkt, mens han var i endring musikken vår, kunne jeg høre musikk fra den avanserte klassen i studio hallen. Det var “Konsert for to fioliner og orkester i D-moll” av Johann Sebastian Bach.
Dette er en av mine favorittmusikkstykker. Jeg ble så rørt, jeg måtte kvele tilbake tårene.
Når klassen endte, takket vi Il maestro og hans assistenter. De nitti minutter hadde flydd forbi. Den neste gruppen av dansere og deres lærere stormet inn som vi tok på oss yttertøyet i gangen.
Jeg vet at min oppmøtet vil forbedre, og det er greit at jeg ikke starte undervisning da jeg var fire. Jeg begynner ballett nå og jeg elsker det.
Dele denne:
Pinterest
Facebook.
Twitter.
Tumblr.
Som dette:
Liker å laste …
I slekt
For ti år siden flyttet jeg til Roma, Italyapril 4, 2018in “AGD”
Livet i Roma – denne gangen er jeg klar for FerragostoAugust 11, 2015in “AGD”
Weekend Inspiration – en utsikt fra Positano.March 8, 2013in “Italia”